HRPs kulturminnerådgiver Ole Morten Lagmannssveen (innfelt i bildet) har ledet den omfattende rehabiliteringen som reddet kirken. Han sier at rehabiliteringen av takkonstruksjonen ved Snåsa kirke er et godt eksempel på hvordan teknisk krevende byggeprosjekter kan gjennomføres i tett samspill med kulturminnehensyn. Prosjektet har hatt fokus på både konstruktiv sikkerhet, håndverksmessig kvalitet og bevaring av historiske verdier.
Snåsa kirke har en lang historie, med deler tilbake til første halvdel av 1200-tallet. Kirken er automatisk fredet, noe som stiller strenge krav til både prosjektering og utførelse. I nyere tid er den også kjent gjennom at «Snåsamannen» Jorulf Gjerstad var kirketjener i flere tiår.
– I forbindelse med istandsettingen ble det avdekket omfattende skader i takkonstruksjonen, særlig i sperrebindene. Blant utfordringene var brudd i både over- og undersperrer, manglende forsterkning i knutepunkt, forskyvning av konstruksjonen og utglidning i takfot. Disse forholdene medførte behov for omfattende tekniske tiltak for å sikre bæreevne og stabilitet, forklarer Lagmanssveen.
Fra forprosjekt til ferdigstillelse
Oppdraget ble gjennomført i to hovedfaser. Først en forprosjektfase fra 2022 til 2024, som blant annet inkluderte kulturminnerådgiving, prosjektering, søknadsprosesser mot relevante myndigheter og gjennomføring av offentlige anskaffelser. Deretter fulgte gjennomføringsfasen i 2025, med prosjektledelse, SHA-oppfølging og koordinering av utførende aktører.
Prosjektet innebar tett dialog med Riksantikvaren og andre offentlige instanser, noe som er avgjørende i arbeid med fredede bygg.
Tekniske løsninger og gjennomføring
Rehabiliteringen av takkonstruksjonen krevde nøye planlegging og midlertidig sikring av konstruksjonen underveis. For å avlaste eksisterende sperrebånd ble det etablert midlertidige konstruksjoner i limtre før demontering.
Det ble identifisert svake punkter i eksisterende konstruksjon, blant annet i områder hvor sperrer var felt sammen på halv ved, noe som hadde ført til svekkelser og brudd. (Bildet under)
Ved utskifting ble nye materialer valgt med tilsvarende eller bedre egenskaper enn de opprinnelige. Gran ble benyttet i nye sperrebind på grunn av god bæreevne over lengre spenn, og materialkvaliteten ble kontrollert for å sikre samsvar med eksisterende konstruksjon.
Samtidig ble det lagt stor vekt på å bevare det visuelle uttrykket. Synlige flater er håndhøvlet, og detaljer er kopiert for å ivareta det opprinnelige håndverket.
Gjenbruk og bærekraft
På grunn av strengere krav til snølast og ytre påkjenninger samt moderne beregningsprogrammer for bygningsstatikk måtte vi øke dimensjonene på de delene av sperrene vi skiftet ut. Det var et krav fra riksantikvaren om at reparasjoner og utbedringer ikke skulle være synlig fra kirkerommet, så da måtte vi gjøre grep slik at de økte dimensjonene ble gjemt over himling.
En viktig del av prosjektet har vært fokus på gjenbruk og ombruk. Bygningsdeler som kunne bevares ble gjenbrukt, mens øvrige materialer ble gitt videre til lokale aktører, inkludert skoler og håndverkere.
Dette bidrar både til å ivareta kulturminneverdier og til en mer bærekraftig ressursbruk.
Under demonteringen ble det gjort interessante funn, blant annet deler som kan stamme fra en tidligere altertavle, trolig fra før dagens tavle fra slutten av 1600-tallet. Slike funn understreker betydningen av grundig og varsom gjennomføring i prosjekter med historiske bygg.
Til tross for krevende rammebetingelser, inkludert forsinket oppstart og hensyn til kirkelig aktivitet, ble prosjektet ferdigstilt innen avtalt tidsfrist. Overtakelse ble gjennomført i slutten av oktober, i god tid før planlagt gjenåpning.
Resultatet er en forsterket og forbedret takkonstruksjon som både ivaretar sikkerhet, funksjon og historisk uttrykk.
Bilddet under: Stålplater og stålvireforsterkning måtte til for gi nok styrke. De ble bygget inn i konstruksjonen og skjult over sperrene.
